Leserinnlegg: Helsefellesskap

Etnytt begrep KS og regjeringen har innført, og som ble nevnt i arbeidsmøtet kommunestyret hadde med administrasjonen i Folldal 24.10.19. Hvorfor helsefellesskap? For å skape et mer sammenhengende tilbud til pasienter som trenger tjenester fra både spesialisthelsetjenesten og de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Jeg har blitt gående å gruble en del over begrepet og intensjonen med denne avtalen. Hvorfor blir ikke en sosialdemokrat, med lang fartstid i TSB (tverrfaglig spesialisert behandling), hoppende glad over at de mest sårbare pasientgruppene skal bli bedre ivaretatt? Skal ikke jeg være på parti med de som trenger det mest i kommunen / landet vårt?

Først litt mer fakta:
Hvert helsefellesskap,19 i tallet, inkluderer et helseforetak med tilhørende kommuner. Representanter fra sykehus, kommuner, fastleger og pasienter skal møtes for å planlegge og utvikle tjenestene sammen; dette for å finne gode lokale løsninger.

Avtalen bygger på at man skal prioritere tjenestene til fire pasientgrupper. Barn og unge, personer med alvorlige psykiske lidelser og rusavhengighet, skrøpelige eldre og personer med flere kroniske lidelser.

Helsefellesskapene skal organiseres på tre nivåer:
I det årlige partnerskapsmøtet treffes den øverste ledelsen i kommunene og sykehusene og bestemmer den overordnede strategiske retningen.
Det neste nivået, strategisk samarbeidsutvalg, er der hvor administrativ og faglig ledelse møtes. Strategisk samarbeidsutvalg beslutter hvordan pasientforløpene og tjenestene skal utvikles.
På nivået under er de faglige samarbeidsutvalgene. Dette er arbeidsgruppene som skal jobbe med forslag til de konkrete prosedyrene og pasientforløpene.

Regjeringen har varslet at de vil innrette sin styring av de regionale helseforetakene i tråd med dette. KS vil, i sine organer og nettverk, oppfordre medlemmene i KS (b.la. Folldal kommune) til å delta i helsefellesskapene i tråd med prinsippene beskrevet over.

Og hvis noen lurer; dette skal vi gjøre uten at det følger midler med, selv om det ikke er det viktigste i denne sammenhengen.

Slik jeg har forstått det, er dette mer av det samme, og langt på vei slik Folldal kommune, og de andre kommunene i distriktet vårt, allerede jobber sammen med SI Innlandet. Det jobbes med temaer som styrker samarbeidet til det beste for pasientene. Dette uten at jeg skal påberope meg å ha den fulle oversikt, og langt fra redegjøre for de ulike begrepene som allerede benyttes.
Da må det være både lov, og riktig, å spørre seg – hva er egentlig det nye i dette?
Bare mer av det samme; enda mer byråkrati? Jeg registrerer at det også sentralt er flere som stiller seg spørsmålet; bl.a. Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Ingvild Kjerkol (jfr. intervju i VG 25.10.19). Hun uttaler følgende: «De nye helsefellesskapene er intet annet enn en oppblåst «møtereform» for mer byråkrati uten reelt innhold: verken i form av penger eller endrede beslutningsstrukturer…….»
Ansvarlig redaktør i Arbeidets Rett skrev også samme dag: «Ideen er god, men dette må ikke bli et byråkratisk system med teoretisk planlegging hevet over enkeltpasienters hverdag……»

Kommunene er ikke styrket med verken fagfolk eller midler til å håndtere et økt antall pasienter som blir utskrevet fra sykehus kjappere enn tidligere, og som ofte har sammensatte lidelser, og flere eldre med pleie – og omsorgsbehov. Ordningen med «bot» til kommuner som ikke tar imot det sykehusene oppfatter som utskrivningsklare pasienter, er for lengst innført, bare for å nevne det.
Lanseringen er heller ingen gavepakke til landets fastleger, selv om jeg er glad for at det fokuseres på viktigheten av å få med legene inn i samarbeidet mellom kommuner og helseforetak. Her får fastlegene bare enda en oppgave og forpliktelse, når det allerede er et problem at mange er overarbeidet og kommunene nødig vil frigi mye tid til møtevirksomhet, siden det er antall konsultasjoner som styrer hvor stor inntjening kommunen får. På den annen side; dersom vi velger å jobbe videre med å få fastlegene mer på banen og sikre en tettere dialog, noe jeg tror er nødvendig, er det mulig å innlemme dem i allerede etablerte samarbeidsorganer / utvalg.
Heller ikke det faktum at mange kommuner sliter med rekruttering av kvalifisert helsepersonell, spesielt sykepleiemangelen, nevnes i dette samarbeidet.
Jeg velger å tro at både regjeringen og KS har gode intensjoner; bedre samhandling mellom kommuner og sykehus, og forhindre at de mest sårbare pasientgruppene blir kasteballer. Dette tror jeg det er lite uenighet om, men spørsmålet er om det er mer byråkrati vi trenger. Jeg mener bestemt at det er feil medisin. Helseforetakene opplever at det er stort fokus på effektivitet, at det er klare krav om å skrive ut pasienter så raskt som mulig, og kommunene, på sin side, opplever at de fleste pasientene som skrives ut hadde trengt mer tid på sykehus. Alternativt at kommunene hadde hatt bedre rammer for å følge opp mange innbyggere med store pleie – og hjelpebehov etter utskrivelse fra spesialisthelsetjenesten.

Sist, men ikke minst; pasientfokus og det å jobbe med enkeltindivider, blir på ny borte i byråkratiet. Når skal vi flytte fokus ned på de det handler om; menneskene / innbyggerne / pasientene?
Det er på tide å snakke høyere om, og gjenta oftere, det Arbeiderpartiets Oddvar Nordli var særdeles opptatt av; vi skal være stemmen til dem som ellers ikke synes eller høres.

Ordfører Kristin Langtjernet