Ruth Irene husker godt sist virussjukdom skapte frykt: – Jeg måtte ligge helt i ro i ni måneder
I KARANTENE: Ruth Irene Kjøllmoen og Per Kjøllmoen tilbringer dagene i selvpålagt karantene hjemme i leiligheten i Trondheim. Ruth Irenes familie ble også satt i karantene da hun fikk polio som 13-åring i 1953. Foto: privat

Ruth Irene Kjøllmoen (81) husker godt hvordan familien ble holdt i karatene under polioutbruddet i Folldal i 1953. Selv ble hun sendt på sjukehus i ni måneder hvor hun måtte holde seg helt i ro.

Ruth Irene Kjøllmoen (81) vokste opp på Verket i Folldal, og er en av de som har opplevd en virus-epedemi ute av kontroll. All oppmerksomheten rundt den pågående Korona-epidemien fikk den kvikke pensjonisten til å skrive et innlegg på Facebook som ble lest av mange, om sin opplevelse av å bli rammet av et smittsomt virus.

Det forrige store virusutbruddet som påvirket folk i Folldal var polioepidemien, som hadde store utbrudd på femtitallet. Norge arrangerte OL i 1952, og samme høst ble Ruth Irene sjuk av polio-viruset.

– Jeg vokste opp på Verket, hvor familien vår bodde i ei brakke. Faren min jobbet på gruva og moren jobbet på sentralbordet på Verket. Det var mye styr i den vesle bygda da flere ble sjuke av polio, forteller Ruth Irene på telefon fra Trondheim. Hun og mannen Per Kjøllmoen, som begge vokste opp i Folldal.

– Det ble satt i gang tiltak for at smitten ikke skulle spre seg. Det var en veldig oppstandelse, så bror min fikk ikke gå på skole, og mor fikk ikke gå på jobb. Far måtte på jobb, for å forsørge familien, men han ble satt i karantene noen uker, og bodde hos andre i en periode, forteller hun.

Da utbruddet oppstod, og hun ble syk, spekulerte mange i hvordan sykdommen oppstod.

– Det var vanlig å reise til Sverige for å kjøpe sukker og smør. Siden vi kunne kjøpe så og så mye per person ble flere familiemedlemmer med bussen til Funäsdalen. Der var det mange som hadde polio. I den bussen var vi tre personer som fikk polio, både voksne og barn. Vi hadde kanskje dårlig immunforsvar, og ble utsatt for smitte, sier hun.

Rundt 1952 husker Ruth Irene tre personer som ble sjuke av polio. Flere ble uføre, og en ung gutt døde.

Ruth Irene Kjøllmoen før hun ble sjuk av polio i 1952. Foto: privat

Lå i ro i ni måneder

Hun var tretten år og skulle begynne på framhaldskolen. I stedet ble hun alvorlig sjuk og ble sendt til det kommunale sjukehuset på Hamar. Polio-instituttet var allerede helt fullt, så hun kom seg aldri dit i løpet av ni lange måneder borte fra hjembygda.

– Der lå jeg på sjukehuset i uvisshet. Jeg ble bedt om å ligge helt i ro, med sandsekker mellom bena, for vi skulle være minst mulig i bevegelse. Ikke sitte, og ikke stå. Det var en teori doktorene hadde da, men som ikke har vist seg å være riktig. Polioinstituttet – hvor de hadde et svømmebasseng for pasientene – var overfyllt, så jeg kom meg ikke dit, sier hun.

Det var en skremmende opplevelse å oppleve at kroppen ikke fungerte som den skulle, med lammelser i det ene benet. Etter ni måneder var hun bedre, men uten særlig behandling bestemte familien at hun like godt kunne bli med tilbake til Folldal.

– Det var en sørgelig opplevelse å bli syk. Til å begynne med var den ene foten lite medgjørlig, så jeg klarte ikke stå på den. Men etter noen måneder kom jeg meg likevel på beina. Hjemme i Folldal satte far min opp en sykkel inne, som jeg kunne sitte og tråkke på da jeg kom hjem på våren. I tillegg fikk jeg litt massasje av ei dame i bygda.

Litt etter litt ble hun bedre, og kunne begynne rett på statsrealskolen på Tynset, hvor hun gikk i to år.

– Jeg ble tatt godt i mot og fungerte som vanlig igjen. Jeg stod i mål på håndballbanen, og sjukdommen tynget meg ikke etter at jeg ble bra. Jeg fikk tre barn og jobbet som kontorassistent i Folldal til 1961. Da ble jeg gift og flyttet til Trondheim hvor jeg har bodd siden, sier Ruth Irene.

Etter at hun ble seksti har hun imidlertid fått noen senskader, som kommer av sjukdommen.

– Bare bagateller mot dagens situasjon

I dag følger hun og mannen Per godt med på det som skjer med Korona-viruset.

– Vi er to på over åtti år og har selvpålagt karantene. Sønnen vår handler for oss, så vi klarer oss, sier hun.

– Polio bare bagateller mot dette. Nå er hele verden i fyr og flamme. Det er ikke godt å si hvor lenge dette vil vare. Det er rart å tenke på at skoler og universitetet er stengt, det er veldig stille og rolig, nesten øde. Hvordan dette blir framover er ikke godt å si. Vi håper på en løsning og at det skal bli bedre, sier Ruth Irene.